Narrativ teodicé etter Darwin: Ortlund, Lloyd og Tolkien om englefallsteodicé og naturlig ondskap

Denne masteroppgaven undersøker hvordan englefallsteodicéen hos Gavin Ortlund og Michael Lloyd, sammen med J.R.R. Tolkiens skapelsesnarrativ, kan bidra til en narrativ teodicé som på teologisk koherent vis adresserer naturlig ondskap i lys av evolusjonen. Problemstillingen springer ut av utfordringen ved før-menneskelig naturlig ondskap: Hvis lidelse, død og predasjon fantes lenge før mennesket, kan de ikke uten videre forklares ved menneskets fall. Metodisk kombinerer oppgaven systematisk-teologisk analyse med hermeneutisk teksttolkning. Ortlund og Lloyds modeller vurderes ved hjelp av koherenskriterier som konsistens, sammenheng og omfang, mens Tolkiens Silmarillion leses som et teologisk relevant narrativt bidrag.

Analysen viser at både Ortlund og Lloyd utvikler englefallsteodicéen som et forsøk på å bevare Guds godhet og forklare naturens fallenhet uten å gjøre Gud til ondskapens direkte opphav. Ortlund er særlig sterk i metafysikk og angelologi, mens Lloyd integrerer modellen tydeligere med kristologi, eskatologi og forsyn. Tolkien bidrar ikke med et filosofisk bevis, men med narrativ koherens og imaginær plausibilitet. Oppgaven konkluderer med at englefallsteodicéen ikke gir en fullstendig løsning, men fremstår som en teologisk plausibel og narrativt fruktbar delmodell innenfor en større og mer sammensatt teodicé.
Published in 2026
Read the article here